Jeg hadde stått lenge og fightet med denne laksen, det nærmet seg 30 minutters kamp nå, stanga var så kraftig bøyd og presset var så sterkt at det verket i armer og skuldre. Men laksen ble svakere, og det var snart klart for å lande denne storlaksen. Jeg hadde enda ikke sett fisken, men den begynte nå å legge seg på siden slik at jeg etter hvert kunne få se hvor stor den var. Det var like før jeg skulle presse den inn på grunna slik at jeg kunne vade ut å dra den på land, i det jeg vadet ut i elva for å avslutte fighten, så ringte vekkerklokka og drømmen forsvant som dugg for solen. Jeg badet i svette under dyna, for helv… ikke nå igjen! Denne drømmen (marerittet) kom tilbake hvert år i mai mens fiskekåtheten var på det verste.
Årsaken til at dette marerittet dukket opp hvert år i mai kan du lese om i denne historien.
Mange år tidligere var jeg på vei til min yndlingsbutikk for å handle fluebindingsutstyr.
Jeg husker enda de harde ordene fra ”Gammellaksfeskern” som sto inne på Nor Sport når jeg ankom på min faste lørdagstur.
– Hei gut, feske du laks eller ørret?
– For det meste laks, svarte jeg.
– Du er for liten te å fesk laks, storlaksen er for farlig for dæ, du kan dætt på elva eller knækk stanga di. Dæm store laksan e så sterk at du meste dem fordi at du og fortommen ikke e stærk nok. Nei ”lisjmann”, du må bare fesk ørret te du blir stor nok for laksen.
Dette var en beryktet storlaksfisker i Trondheims området, han hadde fanget flere store lakser en de fleste, så han viste hva han snakket om. Jeg skalv når jeg gikk ut av butikken, kunne dette være sant, er de største laksene så sterk at de kan knekke stanga mi?
Jeg var en veldig ung fluefisker på dette tidspunktet, min største laks var så langt 3,5 kg, og den var jo så sterk at den var helt håpløs og få inn på land, derfor var dette var sterk kost å høre for en fersk fluefisker. Da jeg kom hjem gikk jeg inn på rommet mitt for å binde fluer, da spurte min mor hva jeg skulle gjøre – jeg svarte ”bett mæ nån ørretflua”. Men det ble ikke noe fluebinding, jeg la meg på senga og leste en gammel fiskeutstyrskatalog i stedet. Det møtet med ”gammellaksfeskern” preget hele min barndoms og ungdomstid. Dette utløste mange tanker og ikke minst så var dette årsaken til at jeg fikk dette marerittet hvert år. Det ble etter hvert ganske frustrerende og ikke få vite hvor stor denne laksen var, fordi vekkerklokka ringte hver gang jeg skulle lande fisken. Etter noen år forsvant dette marerittet, men nye dukket opp, følg med!
Inntrykkene var mange i startfasen som fluefisker, jeg snakket med forskjellige laksefiskere og alle kunne fortelle at den største laksen, ja den mister du. Hver gang jeg fikk høre en historie ved bålet langs elvebredden om den største laksen, så hadde fiskeren selvsagt mistet denne fordi den var så stor og sterk.
Ettersom årene gikk fanget jeg større lakser, en periode var persen 8 kg. Men plutselig en sommer perset jeg på nytt, dette var en enhåndslaks på 12, 5 kg. Det var en lykkelig fisker som satt ved elva og beundret fangsten, men etter en stund dukket en stemme opp i hodet mitt. Det var ”Gammellaksfeskern” som igjen advarte mot de største og sterkeste laksen. Kampen med 12, 5 kilosen var et mareritt i seg selv, den var så tung og sterk at jeg trodde ikke at jeg skulle greie og lande den, men når det tilslutt gikk bra, så lurte jeg på hvor sterke de aller største laksene virkelig er! Hva er det ”Gammellaksfeskern” egentlig mener, hvor store må de bli før stanga brekker, det skulle gå ytterligere noen sesonger før jeg forsto det.
Et par sesonger senere hadde jeg på ny perset, denne gangen med en enhåndslaks på 13,5 kg, men selv om det var styggjævlig tungt og dramatisk, så var både fortom og stang sterk nok, og jeg hadde ikke falt i elva eller. Skal tro om ”gammellaksfeskern” selv hadde opplevd alt han fortalte om.
En vakker sommerkveld ved ”hemmeligplassen” listet jeg meg ned til elva, dette hadde jeg ventet lenge på; nå var vannstanden helt perfekt på denne plassen og jeg var skråsikker på at det sto laks i storlakstaket bak godsteinen. I denne hølen er laksetaket ganske nære land, dette vil si at når laksen tar er det kun ca 14-16 meter med snøre ute. Så med fortom og skyteklump strukket på vannet er det ikke mye av skytelina som er ute av stangtoppen. Dette er også en marerittplass og fighte laksen på, grunnet store steiner som ligger overalt her. Jeg liker best og trekke med meg laksen ut av denne hølen, for så å trøtte den ut lengre nede på valdet.
Jeg trakk riktig snørelengde av snella, gjorde meg klar til å legge flua akkurat der jeg viste at fisken står. Hvis jeg gjør alt riktig her så tar laksen i løpet av de 4 første kastene, dette er så spennende at det er svært viktig og beholde roen. Denne gangen behold jeg roen i første omgang, flua landet perfekt der jeg ville, en oppstrøms mending hjalp til med et perfekt flyt på flua inn mot laksetaket. Akkurat da flua kom dit det forventede taket skulle komme, skjedde det som gjorde at jeg nå helt mistet roen og alt ble snudd til full panikk. På under et sekund så sto jeg faktisk uten stanga i hånda, laksen tok så vanvittig hardt at den dro stanga ut av hånda mi. Stang og snelle falt dermed rett i elva, den følelsen jeg hadde da jeg plutselig sto der uten stang var ikke til å forklare. Hvordan kunne det skje, hva gjør jeg nå, dette var et mareritt som jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve, dette hadde heller ikke ”gammellaksfeskern” fortalt meg om. Jeg måtte finne stanga mi, jeg bøyde meg fram og fikk se den sølvblanke fluesnella på bunnen. Snella hadde hektet seg fast i en stein slik at den stoppet stanga fra å gli lengre ut i elva, jeg så at sveiva på snella snurret rundt, så det var tydelig at laksen var fast enda og at den gjorde et langt utras. Herregud for et styr, jeg måtte bare jumpe rett ut i elva, strekke handa ned mot bunnen og løfte stanga opp. Etter en stund så fikk jeg tak i stanga og løftet den opp fra elva. Det var fortsatt stram line så laksen satt fortsatt på, men da jeg bremset opp så fikk jeg se en svær laksekropp snu i vannflata helt nederst på brekket, og dermed ble snøret helt slakt. Herregud for en syk opplevelse, for et mareritt. Hvor stor laksen var, er selvsagt ikke lett og si, men all erfaring fra tidligere fangede lakser på denne plassen fortalte meg at dette var en laks i mellom 15 – 17 kilo. Selv om ”gammellaksfeskern” ikke hadde snakket om at det var mulig og miste stanga i elva når storlaksen tok, så begynte jeg nå å forstå hvor sterke de største laksene kunne bli. Det var mange følelser med denne fighten, og jeg merket at når jeg skulle fortelle om dette til de andre fiskekompisene så ble dette til en svært spesiell opplevelse, for nå var det plutselig jeg som måtte fortelle om den store laksen som var så sterk og sint at jeg ikke hadde noen mulighet til og lande den.
Det er rart hvordan en nedtur etter hvert kan bli snudd til en opptur, fordi det gikk ikke lang tid før skuffelsen var lagt seg over tapet av denne laksen, og jeg var svært lysten på nye fighter med selveste storlaksen. Men vil også legge til at respekten for storlaksens krefter og uforutsigbare angrep nå var enda sterkere.
Nå skal jeg fortelle deg om et 3 dagers mareritt som hendte sommeren 2001. Mine fiskekompiser Ole Bjørn og Bjørn Tore hadde opplevd selve marerittet i enden av enhåndsstanga i disse dagene. De hadde mistet hver sin storlaks i samme høl, dette hadde skjedd 2 dager etter hverandre. Det hadde tydeligvis kommet opp noen virkelig store lakser og stilt seg opp i denne hølen. Begge to hadde vært sjanseløse mot disse laksene, det var ikke lett og forstå hvor dramatisk dette hadde vært. For den ene laksen hadde hoppet rett i berget, derfor mistet han den, den andre laksen hadde hoppet høyt til værs langt oppover i elva mens snøret sto nedstrøms i elva og dermed hadde fortomen røket av med et smell. Dette var årsaken til at de tilslutt hadde mistet laksene, men før de kom så langt så hadde dramatikken vært av uante dimensjoner. Og det er ikke lett selv for en Trønders skribent og forklare alt som hadde skjedd. Jeg må legge til at dette er en svært liten høl og det virker som at de største laksene skjønner at vist de bare står på med korte og ville utras, avløst av ville hopp i vannflata så går de av med seieren til slutt. Etter dette minnet historiene ved kveldsbålet meg om akkurat det som mange laksefiskere inkludert ”gammellaksfeskern” hadde fortalt meg om, – ”dæm store laksen dæm meste du”! Stemningen blant gutta var nesten trolsk utover denne sommernatta. Dagen etter var det min tur igjen til å oppleve storlaksens vrede, det var med skjelvende bevegelser jeg startet opp fisket grunnet historiene til mine fiskekompiser fra dagen før.
Bjørn Tore satt i laksbua og så på at jeg startet opp denne økta, med det samme jeg kjente at laksen tok flua hørte jeg at Bjørn Tore sa – huttetu. Han hadde sett laksen stige opp og ta flua, han satt noe høyere opp enn min plass nede i vannet, så han hadde VIP plass til hele hendelsen.
- Den er stor sa han, virkelig stor! Stanga sto nå så bøyd at jeg følte at jeg ikke hadde noe og presse med, laksen hadde svømt ned i dypet og kun flyttet seg noen få meter. Der sto den bom fast, det var under 20 meter fra der jeg sto, så presset i stanga var av det slaget som gjorde at denne syngende lyden fra stangklingen dukket opp igjen. Denne hadde jeg hørt noen ganger før, og dette var liksom blitt et signal om at nå var det stor fisk på og at det kanskje var lurt og slakke litt av på presset. Men det er lettere sagt en gjort, man oppnår liksom et ”moment” i stanga som er vanskelig og komme i fra uten at man skaper ujevne bevegelser i snella, og slike ujevne bevegelser er ikke noe fordel for fortommen. Jeg prøvde og vade meg på land mens jeg langsomt slapp ut litt snøre uten at disse rykkene kom, dette gikk greit. Laksen reagerte litt på disse bevegelsene fordi jeg fikk et bra sidepress på den, dermed kom den i mot meg sånn at det bare var og snelle inn i full fart. Den kom så nære land at jeg ble livredd, den svømte nesten under stanga, og det var like før jeg hadde fortommen inn i toppringen. Hva er dette, hva skal jeg oppleve nå? Tankene fra den laksen som dro stanga ut av hånda mi dukket opp igjen, og jeg forbrede meg på det verste! Jeg så laksen da den snudde rett foran meg og den var skremmende stor, jeg vet i ettertid at denne laksen var i mellom 17-20 kilo. Tenk deg den opplevelsen det var når laksen startet opp sitt utras ca 4 meter fra stangtoppen, tror du det ga et uforglemmelig trykk i fluestanga eller?
- På dette tidspunktet var ikke laksen sliten i det hele tatt, den hadde stått lenge i hølen, og hadde kun vært fast på flua noen korte minutter. Dette ble et utras jeg aldri glemmer, det gikk så rolig og bestemt og retningen var nedstrøms hele tiden. Utraset varte i flere minutter etter at skytelina forsvant ut igjennom toppringen, huttetu for noen krefter. Jeg prøvde og holde igjen alt jeg kunne for og unngå at den gikk ut av hølen og over brekket som lå 200 meter lengre nede. Trykket i stanga økte hele tiden, og nå var stangtoppen under vann. I samme øyeblikk kjente jeg at det luktet brent rundt meg, jeg var redd at det var snella som takket for seg og prøvde og fukte den, men det hjalp ikke, lukta ble bare verre og verre. Nå kom Bjørn Tore ned til meg for å hjelpe meg og løfte stanga tilbake i posisjon igjen, og sammen løftet vi stanga så rolig som vi greide tilbake igjen. Men i denne fasen av fighten så ble snøret slakt, laksen hadde gått av med seieren igjen.
- ”Gammellaksfeskern” viste det! Det nytter bare ikke. Jeg var voksen laksefisker nå, men allikevel greide jeg det ikke. Slike lakser er bare for sterk, jeg fikk veldig lyst til å sjekke hva som hadde hendt, var det fluefestet som røk, eller var det fortomen som ikke var sterk nok. Jo da ”Gammellaksefeskern” hadde rett igjen, fortommen hadde røket. Etter at jeg hadde fått kaffe i koppen, og prøvde og roe nervene kjente jeg denne forba… brentlukta igjen. Hva i helv…er det som har hendt. Etter en nærmere sjekk fikk jeg se at snella hedde brent et hull i vadejakken, dette hadde skjedd da stanga sto rett frem og stangtoppen var under vann. For en dramatikk, for en opplevelse. Denne kvelden orket jeg nesten ikke å sitte ved kveldsbålet og fortelle ferske fiskehistorier, for dette begynte og gå meg på nervene.
”Troll i ord” er det noe som heter fra gammelt av, jeg syntes at jeg etter hvert hadde fått smake litt på dette ordtaket ja. Jeg var nå så trollbundet og imponert av styrken, råskapen og klokskapen til disse laksene som nærmer seg 20 kg, at jeg var fullstendig oppslukt i dette. Jeg tenkte storlaks i alt jeg foretok meg. Dette endret mye av fiskestrategien jeg hadde og dette skulle bety mye for min utvikling som laksefisker i tiden som kom. Jeg lærte meg tidene på sesongen det var størst mulighet for storlaksfangst, studerte vannstanden og vanntemperaturen, jeg fulgte med oppgangsmønstret. Og etter hvert dannet det seg et mønster for hvor og når jeg bare måtte være på plass i elva. Jeg hadde også skjønt at det var et poeng og komme ofte i kontakt med de aller største laksene i hølen for og lære mer om disse, og ikke minst lære og tilpasse utstyret på en sånn måte at det skulle holde hele kampen. Jeg viste at jeg nærmet meg sakte men sikkert, og jeg håpet at i løpet av 1-2 slike laksekontakter til skulle jeg lykkes.
Jeg var tilbake på ”hemmeligplassen” denne kvelden. Jeg hadde landet flere lakser i 8 – 13 kilos klassen her siden jeg mistet stanga i elva når det siste virkelige store laksen hadde overrumplet meg. Dette gjorde at jeg på alle de siste laksene hadde holdt knallhardt i stanga når hugget kom. Det samme hadde jeg i tankene denne kvelden også.
Den fighten jeg skal fortelle deg om nå og utviklingen av denne, det tror jeg ikke at jeg hadde noen mulighet til og planlegge, hvis ikke jeg hadde hørt på ”gammellaksfeskern” sine ord en gang til da.
Når laksen tok på samme plass som sist, satt stanga som låst i hånda. Jeg kjente med en gang at dette hadde jeg vært borti før, trykket i stanga på den korte linelengden var ikke til å ta feil av, jeg var pånytt i gang med og fighte den største laksen i hølen. Jeg var først kjempeglad for at jeg hadde lyktes og lure denne laksen til hugg, dette ga meg jo muligheten til å lære enda mer om hva som må til for og trøtte ut dette naturens perfekte under. Men så kom jeg på hvor jeg egentlig fisket hen, og i denne hølen var det så å si umulig og lande lakser over 15 kilo. Akkurat det hadde flere fiskekompiser erfart også.
Jeg sier det rett ut, jeg hadde ikke en sjangs. De første 15 minuttene kjørte jeg laksen på ca 15-20 meters snørelengde, laksen var garantert i 20 kilos klassen, og alt dette måtte den spinkle 8 er stanga ta ansvar for. Laksen ville gå oppover elva, dette gir alltid en fin mulighet til og trøtte den ut ved og legge på litt ekstra press på den, men man bør samtidig ikke låse snella fordi det går sjelden bra. Men holder man igjen med et kontrollert press vil dette trøtte ut laksen da den samtidig bruker krefter på å svømme oppstrøms. Strømpartiene ovenfor ”hemmeligplassen” innbyr ikke til å fighte med storlakser, her er det grunt med mye steiner som stikker opp. Så det er helt umulig og styre snøret på en kontrollert måte. Derfor besluttet jeg og presse det jeg maktet, det kom garantert til og gå gæli uansett om laksen kom seg enda lengre oppover.
Jeg klarte faktisk og få den til og snu! Da lurte jeg på om denne laksen nylig hadde kommet i hølen jeg fisket i, slik at den allerede var noe sliten før den tok flua mi. Dette ville jeg snart få svar på fordi jeg hadde nå planer om og prøve og presse den ut av hølen for og lande den lengre nede. Derfor gikk jeg litt lengre ned mot brekket i det øyeblikket laksen kom inn i hølen igjen, der var det dypt og fint slik at jeg kunne fighte den der. Jeg hadde også nå sørget for at jeg fightet laksen på noe lengre snørelengde, og det gir følelsen av bedre kontroll fordi man slipper disse harde rykkede bevegelsene som kommer på kortere snørelengder. Jeg koblet inn Haltdalsgrepet på stanga fordi jeg skulle nå prøve å trekke den ut av hølen, jeg satset alt på et kort og det var også i denne fasen av kampen jeg ville få svar på om den nylig hadde kommet eller stått i hølen en stund. Jo da fikk vel svar ja, i det jeg la på maks press svarte laksen med og vise seg i vannflata. Huttetu for en størrelse det var på den, lengden fra halerota og fram til der fortommen stakk ned i vannet var så imponerende at jeg reagerte kun med en hysterisk latter. Jeg kunne vel ikke tro seriøst at jeg skulle lande denne svære fisken oppi denne steinura med ei enhåndsstang, deretter satte laksen i gang oppover elva igjen, og det med enda mer styrke en sist. Jeg måte bare holde den igjen, jeg ville tro på at jeg hadde trettet den ut såpass etter ca 25 minutters fight at jeg fikk den til og snu, men akk; i dette øyeblikket var det ikke mer kraft igjen i stanga, jeg var også helt bakoverbøyd i ryggen. Det måtte gå som det gikk og ”gammellaksfeskern” fikk helt rett tilslutt, da han sa – dæm store laksen e så sterk at dæm kan knækk stanga di, og du kain dætt på elva. For det var akkurat det som skjedde. Stanga knakk, snøret røyk, og da hadde jeg ikke noe balanse i min skråstilte og bakoverbøyde posisjon derfor falt jeg på ryggen rett i elva. Fyti… for et mareritt, skulle dette ingen ende ta. Troll i ord, ”Gammellaksfeskern”, store sterke laksa som mistes, nei nå var det nok! Jeg viste ikke om jeg skulle le eller gråte. Alt hadde gått rett i elva, stanga, snøret og selvsagt laksen, og ikke minst meg selv også, klissvåt var jeg!
Det var ille den gangen jeg mistet stanga i elva etter det brutale angrepet fra storlaksen på kort linelengde, men jeg viste ikke hva som var verst, ingen stang, eller ei fluestang som var like kort som ei isfiskestang. Denne kvelden unngikk jeg kveldsbålet, orket ikke å fortelle om dette enda.
- Dagen etter ringte Bjørn Tore.
– Hei, har du kjørt på storbamsen igjen no.
– Æ svarte, ja.
– Gikk ikke så bra det forsto æ.
– Kossn veit du det?
– Æ fant ei knækt enhåndsstang i elva 500 meter neafor ”hemmeligplassen”.
– Æ svart, det stemme det gjekk itt så bra nei.
– Æ e i elva nå, ska vi tein bål.
– Ok, æ e klar te og fortell storyn nå.
Mange år har gått siden ”gammellaksfeskern” satte støkk i en ung fluefisker. Mye spennende har skjedd i enden av fluestanga i årene i mellom en ung og uerfaren fluefisker vokste seg sakte større, og ble mer erfaren. Stanga og fluene ble større, de fangede lakser likeså. Hvor mange ganger jeg har hatt ”gammellaksfeskern” sine ord i hodet når jeg vadet meg i posisjon i godstrømmen, det vet jeg ikke? Men en ting vet jeg, jeg er denne gamle og erfarne laksefiskeren evig takknemlig. Han hjalp meg på mange måter, jeg utviklet en spenning til laksefisket som gjorde at jeg aldri ga opp, jeg utviklet en følelse for laksen som ga meg så mange flotte øyeblikk gjennom hele ungdommen. Og kanskje det viktigste av alt var at jeg fikk lære meg tidlig og respektere storlaksens enorme krefter. Jeg ville lykkes, jeg var blitt sterk nok nå, men ikke klok nok. Jeg lærte at det er mye som skal stemme for å lande en laks i 20 kilos klassen, utstyret må være i orden og man må være skjerpet under hele fighten. Hvis ikke kan det raskt gå galt.
Denne historien var et mareritt og oppleve, men en glede og skrive
Hilsen Jan Erik.
NB.
Det er ingen bilder med i denne historien, årsaken til det er at alle disse fightene skjedde under svært dramatiske omstendigheter, slik at kamerat aldri kom fram. Jeg rakk i å tenke på å ta bilder en gang. Med dette forteller jeg deg at disse historiene er 100 % sanne.