Facebook

Denne fiskehistorien er fra sesongen 2006, juni fisket hadde vært veldig bra slik at alt så lovende ut for resten av sesongen. Den første uka av juli hadde jeg flyttet meg opp til øvre Gaula, nærmere bestemt i Haltdalen.
Jeg skulle være noen dager i elva på denne fisketuren, og jeg hadde gledet meg lenge til disse dagene. Det er så avslappende å vite at man har god tid og bare kan nyte livet langs elva med fluestang og flueboks. På slike lange fisketurer ser jeg også frem til å lære mer om laksefisket via observasjoner av laksens atferd og ikke minst fast fisk på stanga.

Jeg viste at denne uken her oppe betyr gode muligheter for storlaks, jeg hadde allerede sist helg fått en forsmak på hva som kunne være i vente. Da tok jeg en utrolig flott storlaks som veide 14,5 kg. Det var i en spennende strøm litt lenger oppe, denne ble også tatt på enhånds fluestang og gjorde at jeg fikk en minnerik kveld i enden av fluestanga. Denne laksen var av det sinte slaget, trykket i stanga var så hardt at jeg nesten ikke trodde det var mulig. Det var en lykkelig fisker som etter en lang stund kunne lande denne fisken, og stemningen steg ytterligere et hakk da jeg skjønte at dette var personlig rekord på enhåndsstanga.

Dette skjedde for akkurat en uke siden, men nå hadde vannstanden endret seg noe fordi elva hadde blitt en del mindre. Derfor flyttet jeg til en annen plass som jeg liker bedre på lavere vannstand, på denne delen av valdet ligger det en del stein i bunnen som danner forskjellige strømmer. Den strømmen som dannes av disse steinene i bunnen er ca 10 meter lang, på denne vannstanden er dette en meget god hvileplass for storlaksen.
Den første kvelden jeg var på plass sørget jeg for å ha god tid, jeg liker å bruke en del tid ved elva før jeg starter fiskingen. Jeg lager et kveldsbål, koker kaffe og sitter i ro og ser utover elva, kort sagt nyter livet ved elva. Ingen ting kan sammenlignes med den roen og kosen man får i kroppen, når man sitter ved bålet og nyter bålkokt kaffe og bare gleder seg til man skal gripe fluestanga for å starte fisket.

Jeg hadde sittet en stund og sett utover elva, da plutselig ser jeg en laks som kommer over brekkanten lenger ned på valdet, kort tid etter ser jeg flere lakser. Det er en fin variasjon mellom storlaks og mellomlaks som kommer inn i hølen. Dette har jeg sett mange ganger før, og nå er det store spørsmålet om de går rett igjennom min høl, eller om de stopper for å hvile. Jeg vet at om noen få minutter får jeg svar på dette, jeg flytter blikket lenger oppvover i hølen, for å se om de viser seg øverst på valdet – noe som alltid betyr at de fleste går videre. Nå gjelder det å være tålmodig; med en skjelvende hånd fyller jeg opp kaffekoppen, ikke alt kom i koppen for jeg tør ikke flytte blikket fra øverste del av valdet. Det går 2 minutter, det går 10 minutter, alt er helt stille – laksen stoppet. Fy faen, nå skal det skje! Jeg er ikke helt sikker på hvor mange lakser som kom inn i hølen, men at det sikkert kunne være en 10-15 fisker tror jeg nok. Jeg vet av erfaring hvor de vil stoppe på denne vannstanden, men det er uansett viktig å gjøre alt rett, fordi man aldri kan vite når laksen flytter seg videre oppover igjen. Elva er ikke så liten enda at dette området er oppgangshindrende for laksen, derfor kan laksen plutselig fortsette sin ferd oppover elvedalen før man aner det. Jeg hadde rigget 3 stk enhåndsstenger, disse var rigget med følgende snører; flyt, flyt/synk 1 og flyt/synk 3. valget falt på flyt/synk 1 stanga, fordi jeg vet at den strømmen jeg ønsket å prøve først er best med dette snøret. Så tidlig i juli er det normalt ikke så mørkt om kveldene enda, men dette var ei gråværsnatt og nå var klokken 0100, derfor falt valget på ei 8 cm stor Red Butt tube. Alt var klart jeg hadde rigget en helt ny fortom under kaffekosen, alle knuter og detaljer som måtte være i orden var sjekket.

Med laksefeberen på topp gikk jeg med forsiktige steg ned til godtaket jeg hadde valgt meg ut i forhold til denne situasjonen. Selv om jeg har opplevd dette mange ganger før, så er følelsen jeg har i kroppen når jeg trekker snøret av fluesnella og skal starte fiskinga helt ubeskrivelig. Jeg er nesten helt ør i hodet og skjelven i beina, og ikke minst så nyter jeg denne opplevelsen til det fulle, fordi dette er det mest spennende jeg vet om.
Jeg hadde bestemt meg for å kaste ”rett på målet”, altså ikke vise fram flua for mange ganger i ”dødsonen” oppstrøms laksen før jeg sveiper flua over godtaket, jeg viste akkurat hvor den sto! Dette fungerer ofte veldig bra, men utfordringen med dette er faktisk å gjøre det; ikke minst så krever det presisjon i forhold til kastelengde og at kastet blir perfekt slik at flua svømmer på riktig måte akkurat der laksen står.

Denne gangen stemte alt, allerede på første kastet fikk jeg et rolig og ganske langvarig drag i snøret og laksen kroket seg selv. Herregud for et styr det ble, jeg viste at denne laksen bare for 10 - 15 minutter siden hadde svømt opp et langt og stritt strykparti før den stoppet i denne strømkanten. Derfor ble jeg veldig overasket over hvor sterk den var, jeg kjente fort at dette var en skikkelig storlaks. Først sto den helt i ro på huggstedet den sto bare og ristet litt på hodet, tyngden fra laksen og presset i stanga gjorde at jeg håpet denne laksen ikke skulle prøve å gå utfor brekket som ligger ca 50 meter lenger ned.
Jeg sto fortsatt i vadende posisjon, jeg likte ikke situasjonen helt fordi jeg var ganske nære laksen da dette laksetaket ligger bare ca 15 – 17 meter fra land. Derfor startet jeg med å bevege meg mot land for å få et bedre sidepress på laksen. Dette skulle jeg ikke gjort fordi jeg nå ble raskt nedgradert fra sjef til nestsjef. Laksen startet opp et utras som var vanskelig og gjøre noe med, nå gikk ferden ned mot brekket med en kraft som gjorde at det kun var negative tanker som for rundt i hodet mitt. Jeg måtte prøve å få den til å snu, men etter noen minutter og ett utras som gikk i 2 faser ca 80 meter nedstrøms, så jeg skytelina forsvant over brekk kanten. Jeg så også storlaksen veltet seg rolig i strømkaoset lenger nede, før den takket for seg og forsvant.
Fyyyyyfaaa… for en opplevelse; jeg var sjanseløs mot denne laksen, det skjønte jeg med en gang den tok. Så egentlig var det greit å miste den, noen ganger er man bare ikke herre over egen situasjon i lakselva. Det er kanskje en av grunnene til at man aldri går lei av å fiske laks.
Etterpå satt jeg lange ved bålet og tenkte igjennom opplevelsen, jeg fisket ikke mer denne natta. Det var en trøtt laksefisker som vandret på vei hjem fra elva tidlig på morgenen med sola i ryggen for å ta noen timer i soveposen. Ny plan var allerede lagt, neste natt skulle jeg være på plass igjen!

Jeg våknet igjen langt utpå neste dag, om det var godværet eller marerittet om den tapte laksen som gjorde at jeg badet i svette i soveposen, er ikke godt å vite. Men etter en dusj og en god frokost kunne jeg igjen fortsette planleggingen for kommende fiskenatt. Dette var en av de dagene det var godt og være laksefisker. Det sydet av liv på campingen, man kunne høre laksefiskere prate om fisket og om forholdene. Flere sto på plenen og testet stenger og snører. Det var rett og slett bare godt å sitte utenfor campingvogna med kaffekoppen og se på stemningen som man bare kan oppleve på en laksecamping. Mange kom innom for å høre om fangsten fra nattas fiske, jeg kunne ikke fortelle annet enn at jeg mista den virkelig store…! Jaja den historien hadde de hørt før fra mange fiskere, så det tok ikke lang tid før jeg fikk referat fra deres nattevandring. Og det var tydelig at dette var gode dager ved elvebredden fra øvre Gaula, for mange hadde lyktes med flotte laksefangster.
Jeg tok meg tid til og finne frem bindeutstyret, det kunne være greit å ha ett par Red Butt tuber ekstra i flueboksen: Resten av ettermiddagen ble brukt til planlegging for fisket denne natta, middag ble ordnet og spist - samt at nattmat og noen kjeks til bålkaffen ble pakket ned sammen med de nye tubene. Flyt/synk 1 stanga var klar, måtte bare skifte fortom så da skulle alt være klart.

Forholdene i elva var egentlig helt topp, god vannstand i denne perioden gjorde at de fleste fiskere fisket på mange forskjellige laksevald, fiskerne pakket utstyret i bilen og gjorde seg klar for kveld og nattefisket. Jeg observerte at ingen kjørte i retning av min drømmeplass, dette lovet godt for mine planer denne natten.
Været hadde ikke endret seg mye denne dagen, litt sol på formiddagen hadde ikke endret mye på vannstanden og som i går ettermiddag skyet det over mot kvelden, perfekt! Jeg møtte opp enda tidligere denne kvelden – jeg ville bruke enda lengre tid til mine observasjoner, fordi jeg hadde et håp om at storlaksen fra i går ikke hadde vandret videre oppover elvedalen.
Men noe var galt med meg denne kvelden; jeg kjente lakseskjelven i kroppen allerede da jeg fyrte opp kveldsbålet, hva er dette tenkte jeg - og hva skulle jeg egentlig oppleve denne natta.
Jeg satt lenge ved bålet, kaffekjelen ble satt i arbeid 2 ganger, knuter ble sjekket og jeg satt nærmest og koste med flyt/synk 1 stanga.
Jeg satt lenge og så utover elva, det virket veldig dødt denne kvelden men det var viktig og ikke tenke negativt. Fordi jeg viste at på denne tiden av sesongen, og på denne vannstanden ville det komme nye lakser jevnlig.
Jeg satt slik i ca 2 timer, det føltes kun som noen minutter men det var svært viktig å få informasjon i forhold til eventuelle nye lakser på brekkanten, eller hissige vak inne i hølen.

Jeg hadde kun sett et par smålakser hoppe midt i hølen, men jeg hadde ingen planer om og utfordre disse. Nei, min plan var å gjøre akkurat det samme som sist natt. Klokken nærmet seg igjen 0100, det var skikkelig mørkt nå. Om det var spennende i går - når jeg gikk ned til elva for å starte fisket, så holdt jeg på og dø av spenning denne kvelden. Laksen som jeg mistet i går natt tok flua bare noen sekunder etter at snøret traff vannflata. Jeg husket at jeg tenkte at der hadde jeg flaks, fordi hadde kastet landet 1 meter lengre nedstrøms, så ville jeg helt sikkert skremt laksen. Derfor la jeg inn en litt bedre vinkel denne gangen, igjen var det ”rett på målet” som skulle utføres. Jeg viste at ingen hadde fisket i denne strømmen tidligere på kvelden, så dette var en av de gangene jeg virkelig hadde muligheten til å få laksen irritert nok til å ta min flue… kastet gikk, jeg traff akkurat der jeg ønsket, synkespissen sank i riktig posisjon før den seilet inn mot strømkanten der jeg trodde laksen sto. Og akkurat på samme plass som sist fikk jeg på nok en laks. Til forskjell fra i går, sto jeg nå og kastet fra land dette vil si at jeg kastet noen meter lengre denne gangen, og hadde derfor laksen på lengre linelengde denne gangen, dette gir en bedre start i laksefighten slik at jeg slipper harde og tunge rykk i stanga på kort linelengde. Dermed oppførte laksen seg annerledes også, og jeg var fortsatt sjef så langt. Av flere grunner liker jeg å presse laksen hardt på denne plassen, en annen fordel med dette er at du tidlig i fighten får en forståelse om hvor stor den kan være. Og denne laksen var virkelig tung, jeg ble nesten redd for det var svært likt det presset jeg hadde i stanga sist natt. Dette minnet meg også om den fighten jeg hadde med 14,5 kg laksen som jeg tok for en uke siden. Herregud gikk det an at jeg hadde en ny enhåndspers innen rekkevidde. Skjønt ”innen rekkevidde” var vel å ta i, for nå var laksen på vei i mot brekket igjen. Men denne gangen var jeg klar: jeg holdt igjen det jeg maktet, dermed kom denne rare ”lyden” fra stanga igjen, det liksom ”sang” i fra stangklingen. Denne lyden hadde jeg hørt før og den var på en måte blitt et varsel om at nå måtte du ta det litt rolig Jan Erik. Nå hadde jeg en knallbra mulighet til virkelig og trøtte ut storlaksen. Jeg fikk lagt et kraftig sidepress på laksen, lenge sto vi slikk og målte krefter og etter en stund gikk den oppstrøms elva. Når dette skjer så holder jeg igjen med et kontrollert press, noe som alltid trøtter ut laksen litt ekstra. Nå gjaldt det og være forbredt på at den snudde og svømte i full fart nedstrøms igjen, det som er farlig når det skjer er at det er lett å få slakt snøre slik at fluen faller ut. Da den snudde løftet jeg stanga litt høyere, og gikk rolig nedover, dette sørget for at jeg greide å holde snøret stramt hele tiden. Laksen stoppet midt i elva nå, dermed startet jeg med å presse laksen knallhardt, jeg hadde sidepress på den hele tiden nå. Haltdalsgrepet ble koblet inn, nå ble det tøft å være laks. Neste fase i kampen ville bli skummel, fordi det ble grunnere slik at fortommen kunne lett komme i kontakt med steiner i bunnen, det var ganske mørkt også, så nå var det viktig og holde konsentrasjonen oppe. Det verket i stangarma, og nå nærmet jeg meg det som er den vanskeligste delen med så stor laks på enhåndsen; nemlig landingsfasen! Laksen var nå utkjørt… den la seg over på siden, og det var like før den ville kjenne steinene mot lakskroppen, noe som ofte betyr at laksen får panikk og dermed starter opp et kaos av hopp og korte utras. Men denne gangen skjedde ikke dette, jeg hadde et tungt og deilig press med stanga, jeg hadde akkurat det kraftmomentet i stanga som gjør at jeg greier og presse laksen inn mot land. Og etter noen sekunder så lå den livløs i vannet rett foran meg, klar til og landes. Jeg hadde verken håv eller klepp, jeg liker best å bruke min egen arm, på vei ut mot laksen bøyde jeg meg ned og holdt handa i vannet noen sekunder, dette sørger for at jeg har samme temperatur i huden som laksen, dermed unngår jeg at den spreller og gjør det vanskelig for meg da jeg skal løfte den på land. Den kjenner rett å slett ikke at jeg tar på den, alt dette stemte denne gangen, dermed lå laksen i gresset noen meter inn på land.
Åh hvor lykkelig jeg var, det var en kjempestor laks og jeg var helt sikker på at det var ny pers på enhåndsen. Tenk å perse 2 ganger samme uke, det er nesten for utrolig. Men jeg viste at dette var en giftig storlaksuke i disse traktene, og alt klaffet denne gangen. Nå var det viktig å få veid fisken, jeg hadde ikke med vekt selv, så jeg måtte ringe etter en annen av fiskerne på dette valdet. Tom Presthus kom ganske raskt oppover da han hørte hvor ivrig jeg var, han hadde med vekt.
Da vi endelig fikk veid laksen så trodde jeg ikke mine egne øyne, gikk dette an… dette måtte være feil, for denne laksen veide akkurat 14,5 kg den også. Tom var helt sikker på at vekta var riktig, det var egentlig ikke noe grunn til å tvile på det heller, for denne karen hadde fanget mang en storlaks i Gaula han også.
Allikevel var dette noe av det rareste jeg har opplevd, to store lakser tatt den samme uke, der begge veide det samme, og var ny personlig rekord – dette kom jeg aldri til å glemme.

Da jeg endelig kom tilbake på campingen og fikk roen tilbake i kroppen, sendte jeg et par tekstmeldinger til noen kjente om denne fangsten. Svarene jeg fikk tilbake var; jaså, er fisket så dårlig nå at du sender ut samme melding som før i uka. Da måtte jeg ringe og fortelle hele historien, slik at folk ikke trodde det hadde rablet helt for meg. Det var sen natt før jeg kunne sette meg ned og tenke over denne nattøkta, og virkelig nyte opplevelsen: Jeg var ganske raskt til å ta en avgjørelse om at dette måtte feires med en ørliten Cognac – jeg kom ikke til å få sove uansett.
Da jeg satt inne i forteltet og koste meg, kom denne godfølelsen i kroppen – dette er en blanding av takknemlighet til elva og Red Butten, og ikke minst en lykkelig følelse over å være fluefisker, og at livet i enden av fluestanga virkelig er verdt å leve!

Jan Erik.






Til topp
E-mail j-granbo@hotmail.com - Copyright © 2017
Til topp