Facebook

Flua i mitt liv!

The Red Butt Story!

Denne historien har jeg gledet meg lenge til å skrive, dette har vært et svært langt kjærlighets forhold i mitt liv, mye lenger enn om jeg skulle skrevet om ”frua i mitt liv”. Dette forholdet har preget så mye av mitt fiskerliv og mine fangster i så mange år, at jeg må gå helt tilbake til 1975 for og starte historien.

De første kastene jeg utførte med fluestang var etter ørreten. Den gang var det katalogen fra Hørgård og Napp og Nytt som inspirerte ivrige unggutter, jeg var også så heldig at Norges beste fluefiskeforetning på den tiden var i Trondheim.
Det hele startet selvfølgelig med Zulu familien. Jeg leste om denne flua i disse katalogene, og gutta på butikken skrøt uhemmet av denne flua. Jeg har mange ganger lurt på om dette egentlig var min første kjærlighet, og at dette var det man kaller ”kjærlighet med første blikk”. Dette var også den første flua jeg med skjelvende hånd prøvde og kopiere ved bindestikka. katalogene var aldri langt unna, slik at jeg kunne kontrollere binderesultatet mot bilder og bindeoppskrift. Heldig var jeg også som hadde en bestemor med ubegrenset tilgang til rødt ullgarn, avtalen var å bytte ørret mot ullgarn. Jeg husker enda spenningen det var når jeg hver lørdag brukte opp ukelønna for å reise med toget inn til byen slik at gutta på Nor Sport fikk se fluene jeg hadde bundet samme uke. Jeg takker Øyvind Meidell Johansen for mange støttende kommentarer, Øyvind var nemlig fluefiskerhelten for en uerfaren, men lærevillig unggutt. Dette var avgjørende for min utvikling som fluefisker.

Black Zulu, Zulu gold, Zulu silver, jeg føler sterkt for å komme med en unnskyldning til alle de ørreter, sjøørreter og lakser som møte sin skjebne når unggutten hensynsløst men med viten og vilje hele tiden var på fisketur. Leirsjøen, Vellikvannet, Svartkjønna, Bjørkjønna, Skjeldbreivannet, Kvestingen, Leirelva - og Øvre Nidelva på ørretjakt. Nidelva nedenfor Nedre leirfoss, Orkla, Gaula, Stjørdalselva og Skauga på stadig jakt etter laksen, over alt fikk jeg fisk på disse fluene. Min mamma lurte noen ganger på om jeg måtte ta med all fisken hjem etter hver tur. For det var ikke jeg som orket å sløye fisken, men alt var glemt når ørreten lå å freste i steikepanna, vi spiste dette omtrent som snacks når vi ble servert nytrukken ørret etter mammas oppskrift.

Zulu Gold

Zulu Silver.

Black Zulu.

Jeg fisket mye ørret i de første årene, det var ”mellom fossan” jeg fisket mest, men også i bymarka og min egen barndoms elv som heter Leirelva, dette er ei sideelv til Nidelva. I denne elva var det mange fine kulper, favorittkulpen lå rett ovenfor den nederste fossen, denne kulpen het Jansendammen. Det var her storørreten var, spennende var også de historiene min bestefar fortalte om laksefisket som ble drevet nedenfor denne fossen i gamle dager. Den beste historien han fortalte, var da han i spisepausen en sommer satt ute å koste seg, da fikk han se en kjempelaks som sto ute i elva mellom to steiner. Bestefar fanget denne laksen, den veide 18 kg. Den gang var ikke fiskekulturen lik den vi har i dag, for dette gjorde han med høygaffel. Denne laksen ble et viktig tilskudd til husholdningen lang utover sommeren. Historien fenger meg, fordi det er et barndomsminne om fiske, lik det jeg har med Zulu fluene. Jeg har i voksen alder besøkt disse gamle guttestiene og små kulpene som sørget for at ørret stadig var på menyen hjemme hos Granbo`s. Spesielt var besøket i bestefar`s storlakskulp noe som gjorde inntrykk på meg, tenk deg den opplevelsen det måtte være å løfte en så stor laks inn på land med bare hendene, det må ha vært litt av ett slagsmål.

Jeg fisket etter laks i Nidelva første gang jeg var 10 år, den første fisken jeg fikk på fluestanga var en sjøørret, flua var selvfølgelig Zulu silver. I mange år fisket jeg like mye etter brunørret og laks, men i 14 års alderen og framover ble laksefisket det som fenget meg mest. Jeg var så heldig å ha en fiskekamerat som het Per Dammen, han var noe eldre enn meg og når han etter hvert fikk førerkort, ble elver som Gaula, Orkla og Stjørdalselva torpedert med favorittflua vår hver eneste sommer.

Nå når laksefeberen herjet i kroppen, var ikke veien så lang fram til de spennende tubefluene, det var ikke helt enkelt å binde gode tubefluer de første årene, det var mye som manglet av materialer, slik at dette kunne bli gode fiskefluer. Men fordelene med disse fluene var åpenbare, så vi ga aldri opp. Hvor mange tubefluer jeg har bundet i mitt liv vet jeg ikke, og hvor mange ganger jeg var å besøkte Nor Sport for å handle nytt fluebinderutstyr vet jeg heller ikke. Jeg husker godt at jeg lå på gutterommet og tenkte på hvordan jeg skulle få tubene bedre, det hendte titt og ofte at jeg sto opp om natta og bandt fluer, for bindestikka sto alltid ferdig rigget til rett ved senga mi. Rart å si det, men den første tubeflua jeg bandt, var veldig Zulu inspirert. Økonomien gjorde at en stor Zulu silver tube med lang sølvtinsel kropp ble for dyr å binde mange av. Så igjen ble min kjære bestemor redningen, for hun hadde faktisk svart ullgarn også, og det var mye billigere. Dette var helt sikkert det første steget i retning Red Butt`en for meg. Jeg sier ikke at jeg oppfant Red Butt mønsteret, det vet jeg ikke hvem som gjorde heller, det betyr ikke noe. Jeg tror det var ganske naturlig for fluefiskere over hele verden å binde fluene sine i denne fargekombinasjonen, for alle hadde vi et forhold til Zulu fluene.
Per og jeg kalte denne tuba for noe sånt som ”Zulutuba”. Det tok ikke lang tid før våre ”Zulutuber” fikk en vinge slik at den så mer ut som en virkelig tubeflue, fargen på denne var selvfølgelig svart, et nytt og langt steg i retning Red Butt var tatt. Etter hvert dukket Glødhacken opp, om jeg husker rett kom denne fra Sverige, forskjellen var at nå var det røde ullgarnet byttet ut med et fluoriserende materiale, som var mer synlig i vannet, Her sviktet bestemors syskrin, og behovet for økt ukelønn med umiddelbare lønnsforhandlinger ble unnagjort før lørdagsbussen satte kurs mot min kjære Nor Sport butikk.

Den drivkraften jeg hadde på denne tiden, den følelsen og hele tiden den spenningen som var i kroppen, er noe jeg savner. Det eneste som betydde noe var fluefiske, med fluebinding hele året og selvfølgelig alle fisketurene om sommeren. Det er vanskelig å gjenskape denne sitrende spenningen, man blir nok roligere når man blir eldre fordi at erfaringen er større. Men når det er sagt, så kjenner jeg meg igjen når jeg ser min sønn ved bindestikka, for en kreativitet han har, det er helt utrolig for noen ideer han får med blant annet nye mønster og fargekombinasjoner. Jeg angrer meg hver gang når jeg stopper ham fordi han tester ut ting jeg ikke har noe tro på at laksen vil like, gutten må jo få holde på!

I voksen alder har jeg mange ganger lurt på hvordan disse fluene egentlig kunne være så gode fiskefangere, jeg har faktisk fått gjedde på denne flua også, fisket med flue og dupp. Det var nok Zulu silver som var favoritten, med denne flua på fortommen hadde jeg sterk tro på at jeg bestandig skulle få fisk. Fargene rød/sølv/svart finner du ikke på noen insekter i naturen, ikke under noe klekkestadiet vil du finne denne fargekombinasjonen. Husk at det var i 1975 jeg startet å fiske ørret, på denne tiden var ikke fluebinderkunsten i nærheten av det som bindes av eksakte imitasjoner i dag, men Zulu fluene tok fisk overalt, hele tiden. Min største brunørret er på nesten 4kg, min beste kveldsfangst var over 30 ørreter med mange over kiloen, hvor alle ble tatt på ei Zulu flue.

Man kan virkelig lure på hvorfor denne flua er så effektiv når man sammenligner med de flotte fluene som mange ørretfiskere binder i dag. Hvordan gikk det til at vi fikk så mye fisk på Zulu`n. For ørretfisket, så tror jeg det må ha vært en slags attraktor effekt i denne fargekombinasjonen, altså at Zulu`n skilte seg ut i svermen av klekkende insekter, og at det var derfor ørreten foretrakk denne flua, husk også at denne finnes som tørrflue, den tørrflua som het Black Zulu er å regne som en klassiker i dag.

 

 

At laksen liker denne flua så godt, er heller ikke så enkelt å skjønne. Men jeg tror at attraksjonsegenskapen i dette mønsteret også kan ha noe å si for laksefisket. Vi vet, eller vi tror vi vet at laksen tar flua i en slags aggressiv atferd i forhold til revirhevdende motiver, derfor er laksefluebinding sjelden et resultat av imitasjoner. Dette ”kan” være en forklaring på hvorfor Zulu fluene er så gode fiskefangere og hvorfor de den dag i dag fortsatt fanger så mye fisk hver sesong.

Utviklingen av mønsteret.
I årene som kom, så ble utvalget av bindematerialer mye bedre. Vi fikk blant annet ekorn hår, disse var bedre på mange områder en de gamle og stivere hårvariantene som var mest i bruk. Dette gjorde at det også ble lettere å binde små fluer med en fin svømmende vinge. Det ble også større utvalg med syntetiske materialer. Dette satte fart på fantasien, og mange nye mønster fikk plass i flueboksen, samt at de ”gamle” mønstrene ofte ble pusset opp. Når så de myke vingematerialene som rev og tempelhund kom, samtidig som selve tubekroppen fikk nye konstruksjoner, ble det virkelig fart på kreativiteten. I denne overgangsperioden var det Black Zulu som sakte men sikkert ble favorittflua, det var jo denne som var mest lik Red Butten i utgangspunktet også. Egentlig var det jo Red Butten vi hadde fisket med lenge, men Zulu navnet hang liksom igjen hele tiden. Forskjellen på Red Butt og Zulu, er jo at Zulu`n bindes kun med hackle, sammenlignet med Red Butten som originalt hadde kroppshackle med lang svart vinge. For å være veldig detaljert kan jeg nevne at Zulu fluene hadde hale av rødt ullgarn, mens Red Butt hadde kun en buttdel bakerst av rød flossilke, derav navnet Red Butt.
Min Red Butt variant utviklet seg mye på denne tiden, det var flere teorier jeg hadde for denne flua som jeg ønsket å prøve ut. Jeg fisker veldig mye med enhåndsfluestang, så jeg ønsket ei tubeflue som var stor, men som skulle være lett å kaste med. Løsningen var korte tubekropper av plast, med lange vinger. Det var viktig med et balansesystem også slik at flua gikk helt riktig i vannet. Dermed ble løsningen å binde tubekroppene med to rørdimensjoner, hvor den tynneste (fremste) ble brukt til å binde inn vinge og fronthackle. Jeg lærte av Håkon Norling og binde vingen inn motsatt for dermed å brette den tilbake. Denne teknikken sammen med dimensjons forskjellen på tuberørene gjorde at vingen ikke hektet seg i kroken under fiske, dermed kunne jeg binde tubefluer med så lange vinger jeg ønsket. Med blytråd som vektbalanse bundet inn under vingen, svømmer flua helt utrolig nydelig i vannet. Det er nesten som om den roper på laksen i sin ferd mot land. I dag binder jeg alle tubefluene mine på denne måten. I dag har jeg ett fullsortiment av Red Butt varianter, fra store tubefluer til små nymfer bundet med samme materialer.

Red Butt XO

Granbo`s Red Butt

Jeg forsterket hovedfargeinntrykket i Red Butten med å bruke svart syntetisk dubbingmateriale i framkroppen, da i kombinasjon med flash tinselmateriale i butten. Dette gjorde at fargestyrken ble bedre også i bløt tilstand, ullgarn og flossilke blir jo mattere i fargen når det er vått. Etter en stund fjernet jeg ribbingen også, dermed var Granbo`s Red Butt variant ferdig pyntet og klar for oppdrag. De siste 15 årene har jeg tatt mange flotte Red Butt lakser i Gaula. Denne flua er nå komplett og alle barnesykdommer er fjernet. Følelsen jeg har når jeg fisker med denne flua er veldig god, den skal liksom sitte på fortommen min så ofte som mulig. Den optimale fisketiden er ett stykke ut i sesongen når kveldsmørket kommer, når jeg fisker i skumringstiden med denne flua så får jeg den gode følelsen fra guttedagene tilbake i kroppen. Men flua fungerer på flere forskjellige forhold, prøv den også under sommerflommen, akkurat i det været snur og elva synker sakte men innehar fortsatt en svak brunfarge, det er også Red Butt tid.

Red Butt Nymfa

 

Tilbake til fortiden.
Mye av gleden med fluefisket ligger i minnene, jeg skriver fiskedagbok, det startet jeg med i 1988 og det er jeg veldig glad jeg begynte med. Mine fisketurer er ikke avsluttet før jeg får skrevet ned turens hendelser og detaljer, det er veldig trivelig å sitte med dagboka en kald vinterkveld å lese om ting som skjedde på fisketurene årevis tilbake. Det meste av dette hadde jeg sikkert glemt om jeg ikke hadde denne dagboka. I dag skriver jeg fiskedagbok for Steffen også, med fangststatistikk og greier, tror du han er stolt eller! Minner kan brukes til mye forskjellig, blant annet til å lære mer om laksefiske, men minnene kan også være til glede ved å gjenoppleves. Jeg har en fast tradisjon som jeg gjør en kveld hver sesong, da finner jeg fram den gamle glassfiberstanga mi, knyter på ei dobbel 8 Zulu silver og bare storkoser meg noen timer ei vakker trøndernatt ved Gaula. Noe som stadig helt bevist gjenoppleves; er spennende fiskeøkter med medlemmer av Zulu familien montert på fortommen. Noen ganger når vannstanden og lysforholdene stemmer, er det ikke mange fluer som fisker like godt som Zulu silveren i krok 8.
Min fiskekompis Per har behold Red Butten slik vi bandt den aller første gang. Per er en fisker som veldig ofte tar laks, og en av årsakene til det er ofte ei Red Butt XO tubeflue, altså med ekstra lang lagringstid.

Fluefiske er en total opplevelse, med mange faktorer som bidrar til at livet som fluefisker aldri blir kjedelig. Når vinteren er på det kaldeste og sommeren virker veldig langt unna, er det et privilegiet og kunne sitte ved bindestikka å drømme seg bort til lange fine sommerkvelder ved elva, og med flua i ditt liv montert på fortommen.

 

Slektstreff

 

Mvh.
Jan Erik.






Til topp
E-mail j-granbo@hotmail.com - Copyright © 2017
Til topp